Idag låg det eit brev til meg i postkasso mi, det var ein kronikk sendt av tanto mi. Kronikken er skriven av psykologen Guri Vindegg. Og eg lot meg engasjera.
Eg går snart ut i fødselspermisjon, der tida skal "tas tilbake". Eg skal roa ner og vera tilstade. Ho skriv om akkurat dette. Om kravene som dagens mødre møter. Kravene om å ivareta oss sjølv, forholdet, karrieren og pensjonspoenga. Og kravet om å vera uberørt. Det begynner allerede i svangerskapet, ytringar som at "graviditet ikkje er nokon sjukdom", og oppfordringar til å ikkje bli kjedelig sjølv om ein er gravid eller skal bli mamma. Eg måtte lene meg tilbake når eg las, for ho satte ord på ting som eg ikkje har klart å setja ord på sjølv.
Eg går snart ut i fødselspermisjon, der tida skal "tas tilbake". Eg skal roa ner og vera tilstade. Ho skriv om akkurat dette. Om kravene som dagens mødre møter. Kravene om å ivareta oss sjølv, forholdet, karrieren og pensjonspoenga. Og kravet om å vera uberørt. Det begynner allerede i svangerskapet, ytringar som at "graviditet ikkje er nokon sjukdom", og oppfordringar til å ikkje bli kjedelig sjølv om ein er gravid eller skal bli mamma. Eg måtte lene meg tilbake når eg las, for ho satte ord på ting som eg ikkje har klart å setja ord på sjølv.
Kravet om å vera uberørt står i sterk motsetning til dei følelsane som kjem når ein ventar barn og får barn. Følelsane i starten ligg utanpå huden, men me lærer fort å pakke dei inn.
(Mammas gullklumpar, bilde tatt i -07)
Videre skriv ho at når barnet kjem blir det advart mot å sove i sammme seng, eller amme barnet i søvn- det kan gjera barnet avhengig av deg. Me skal med lett hjarta forlata barnet når barnet er seks månader og gå tilbake til arbeidslivet, fordi i moderne familier deler foreldrene permisjonen likt...
Du skal ikkje vera god, du skal vera kul.
Dette fenomenet er blitt en del av den vestlige kulturen. Me lærer å oppdra og produsere sårbare personligheter fordi me distanserer oss fra følelsene. Andre kulturar hyller det moderlige og er takknemlige for at mor deira har bore dei fram, født dei og tatt vare på dei. I vår kultur er dette eit ikkje tema. Kanskje er dei ikkje så dumme disse innvandrerkvinnene, som me kaller undertrykte, som prioriterer omsorg for borna når dei er små...
Våre mødre og bestemødre, måtte kjempa for å vera nåke meir enn bare god. Me må kjempa for det å få vera god. Sensitivitet er ingen svakhet men styrke. Me må slutta å omtala mødre som prioriterer omsorg som undertrykte, dumme eller som om dei ikkje tar bevisste egne valg!
(Kronikken er omskriven, men forfatta av Guri Vindegg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar